Kriminalitet
Kunnskapen om kriminalitet og autismespekterdiagnoser (ASD) er begrenset og forskningsresultatene spriker. Mennesker med ASD kjennetegnes ved avvik i sosial interaksjon, kommunikasjon og forestillingsevne. Disse egenskapene kan øke sårbarheten både for å bli et offer for kriminalitet og for selv å begå kriminelle handlinger. Mulige risikofaktorer for kriminelle handlinger hos mennesker med ASD er sosial naivitet, begrenset empati, mangel på forståelse av sosiale situasjoner, begrenset evne til moralsk resonnering, emosjonell dysregulering, intense særinteresser, sensoriske integrasjonsvansker, psykiske lidelser, atferdsavvik knyttet til rutineavbrudd og begrensinger i å vurdere implikasjoner av egne handlinger (Howlin, 2004; Learner et al., 2012; Wing, 1981). Likeledes kan kjennetegn ved ASD føre til misforståelser, forvirring, og frykt dersom en person med ASD kommer i kontakt med politi eller rettsvesen.
Fra tid til annen har det vært store oppslag i pressen om personer med ASD som har begått alvorlige kriminelle handlinger. Særlig kjent er Gary McKinnon, en engelsk «hacker” som var besatt av UFO-er, og som ble mistenkt for å spionere på den amerikanske regjeringen. Vi har også hatt enkeltsaker i Norge, inkludert drap og alvorlig vold. Slike saker har ofte medført spekulasjoner om hvorvidt mennesker med ASD har større sannsynlighet for å begå kriminelle handlinger. Imidlertid tyder tidligere studier på at mennesker med ASD har mindre sannsynlighet for å begå kriminelle handlinger enn andre med samme alder og kjønn (Bjørkly, 2009; Cashin and Newman, 2009; King and Murphy, 2014).
Det er heller ikke klare funn i forhold til hva slags kriminalitet mennesker med ASD begår, og studier av kjennetegn ved kriminelle med ASD har funnet relativt få forskjeller i kognitiv profil mellom de som har begått kriminalitet og de som ikke har gjort det, eller mellom kriminelle med ASD og kriminelle med personlighetsforstyrrelser eller schizofreni (King og Murphy, 2014). Mange voksne med ASD har psykiske lidelser, og noen hevder at kriminalitet hos mennesker med ASD i større grad er knyttet til tilleggsvansker enn grunnlidelsen (Newman and Ghaziuddin, 2008; Haw, Radley and Cooke, 2013). Kunnskapsgrunnlaget er imidlertid usikkert. Studier av ASD og kriminalitet viser motstridende resultater og har metodologiske svakheter, slik som skjeve og små utvalg, manglende kontrollgrupper og usikker diagnostikk av ASD. Disse svakhetene begrenser de konklusjonene som kan trekkes om sammenhengen mellom ASD og kriminalitet (King og Murphy, 2014). Det er derfor stort behov for mer forskning. Per i dag synes det imidlertid ikke å være grunnlag for å tro at kriminelle personer med ASD skiller seg vesentlig fra andre kriminelle.
Norsk undersøkelse
Vi har i Norge gjennomgått alle rettspsykiatriske rapporter fra 2000 til 2010 der minst en av diagnosene som var gitt av de sakkyndige var ASD eller hvor ASD var blitt diagnostisert tidligere. Hensikten var å beskrive kjennetegn ved personer med ASD som har blitt rettspsykiatrisk undersøkt, og å undersøke om det er holdepunkter for en sammenheng mellom diagnosen og lovbruddet.
Totalt 48 rapporter ble hentet ut fra den rettsmedisinske kommisjon. Vi samlet inn data på demografiske karakteristika, diagnoser, lovbrudd, kjennetegn ved situasjonen for lovbruddet og konklusjonen fra undersøkelsen. Dette ga mulighet for å undersøke sammenhengen mellom diagnosen og den kriminelle handlingen og kjennetegn ved observandene (Helverschou et al., 2015). Vi gjennomførte en særskilt analyse av de som hadde begått voldskriminalitet sammenlignet med de som hadde begått seksuelle overgrep (Søndenaa et al., 2014). De diagnostiske historiene til observandene ble også kartlagt (Helverschou et al., 2014). I denne analysen inngikk en vurdering av kvaliteten på diagnostiseringsarbeidet til de sakkyndige. Som del to av prosjektet, ble et selektert utvalg intervjuet om deres erfaringer med politi og rettsvesen (Helverschou et al., 2018).
Behov for kompetanseheving
De rettspsykiatriske rapportene beskriver 41 menn og syv kvinner med en gjennomsnittsalder på 28,3 år. Det er stor variasjon mellom de undersøkte. Mange har lav utdannelse, liten eller ingen arbeidserfaring og et begrenset sosialt nettverk. En særlig sårbar undergruppe, er de som har opplevd flere skifter i omsorgsmiljø i oppveksten. Personer som har vært rettspsykiatrisk undersøkt utgjør et svært selektert utvalg og inkluderer mest sannsynlig bare de som har begått spesielt alvorlig kriminalitet eller som har opptrådt uvanlig ved pågripelse eller avhør. De undersøkte i vår studie kan derfor ikke vurderes som representative for alle med ASD som har begått kriminelle handlinger.
Vold var den hyppigste kriminelle handlingen fulgt av seksuelle overgrep. Men vårt utvalg gir dårlig grunnlag for å si noe om kriminelle med ASD utfører samme form for kriminalitet som andre kriminelle. Mest sannsynlig vil mindre alvorlige kriminelle handlinger som ordensforstyrrelser og trafikkforseelser ikke gi grunnlag for rettspsykiatrisk undersøkelse.
Komorbide diagnoser var vanlig, men det er usikkert om det er klare forskjeller mellom de med ASD som begår kriminalitet og andre kriminelle siden innsatte i norske fengsler generelt synes å ha høy forekomst av psykiske lidelser (Cramer, 2014). Bare syv ble vurdert som utilregnelige av de rettspsykiatrisk sakkyndige. En diagnose innen autismespekteret påvirker sjelden vurderingen av kriminell tilregnelighet (Rosenqvist & Rasmussen, 2004).
Majoriteten av de undersøkte kjente sine ofre og dette må sees i sammenheng med deres begrensede sosiale nettverk utenfor familien. Som i andre studier av kriminelle med ASD, tilstod de fleste den kriminelle handlingen. Noen tilstod faktisk flere kriminelle handlinger enn de opprinnelig var mistenkt for. Dette kan ha sammenheng med egenskaper som kjennetegner mange med ASD, slik som mentaliseringsvansker, konkret tenkning og generell sosial naivitet. Det kan også ha sammenheng med et ønske om å få avsluttet en ukjent og skremmende situasjon så raskt som mulig.
Gjennomsnittlig diagnosealder for diagnostisering av ASD var 25,3 år, og 22 av 48 ble diagnostisert med ASD for første gang ved rettspsykiatrisk undersøkelse. En så sen diagnostisering kan sees i sammenheng med at diagnosen er relativt ny og det var mangelfull kompetanse til å gjenkjenne og diagnostisere ASD i hjelpeapparatet i den aktuelle perioden. Diagnostiseringen til de rettspsykiatrisk sakkyndige viser heller ikke tilfredsstillende kvalitet, og kan representere et rettssikkerhetsproblem. Resultatene viser at det er behov for økt kompetanse om ASD i alle ledd av hjelpeapparatet og blant de sakkyndige.
Intervju av ni personer med ASD avdekket mange ulike og flere uheldige erfaringer med politi og rettsvesen. De fleste forsto og aksepterte arrestasjon, men flere fikk panikk da politiet kom, noe som medførte nye og mer alvorlige siktelser. Flere hevdet også at de ikke fikk anledning til å forklare seg og at deres ASD ikke ble tatt hensyn til. Spesielt beskrev flere rettsaken som vanskelig og stressende, og de opplevde ikke at forsvareren hadde prøvd å forstå deres versjon eller prøvd å formidle den til retten. Samlet synes intervjuene å avdekke manglende forståelse av ASD i politi og rettsvesen. Noe som bør bedres for å sikre rettssikkerheten til personer med ASD.
I England er det utgitt en veileder for avhør av personer med ASD (The Advocate’s Gateway, 2016). Denne kan brukes som et grunnlag for å heve kompetansen om ASD innen den norske rettspleien.
Oppsummering ASD og kriminalitet
Det er behov for mer kunnskap om Asperger syndrom blant sakkyndige, politi og rettsvesen.
Vår undersøkelse av alle rettspsykiatriske rapporter fra 2000 til 2010 der den undersøkte har Asperger syndrom (ASD), viser at det er behov for mer kunnskap om diagnosen i alle ledd av hjelpeapparatet og blant de sakkyndige. Intervju av et mindre utvalg avdekket også manglende forståelse av ASD i politi og rettsvesen. For å forebygge kriminalitet hos personer med ASD og forhindre nye kriminelle handlinger hos de som allerede har begått kriminalitet, synes det sentralt å etablere meningsfulle og individuelt tilrettelagte tilbud. En særlig sårbar undergruppe, er de som har opplevd flere skifter i omsorgsmiljø i oppveksten. Det finnes noen få kriminelle med ASD som har så omfattende problemer, og har begått så alvorlig kriminalitet, at de vil trenge svært restriktive tiltak over lang tid for å forebygge nye kriminelle handlinger og for å beskytte dem selv og andre. Noen svært få personer med ASD og normalt evnenivå, har blitt rekruttert til ekstremistorganisasjoner, og gir uttrykk for voldelige holdninger (Indreberg et al., 2019).
Vold hos personer med ASD
Vold omfatter fysiske angrep mot personer. I tillegg til vold utført i det offentlige rom, og som i alvorlige tilfeller er kriminelle handlinger (se under kriminalitet), er vold et problem i omsorgsboliger og i mange familier. Søsken til barn med ASD utsettes for vold uten at dette fremkommer i kriminalstatistikker, og foreldre står i svært krevende situasjoner som de ofte ikke får adekvat hjelp fra helsevesenet til å løse. Når krisen blir stor nok, blir resultatet at personen med ASD må flytte og få tilbud i offentlig regi. Tidlig støtte til og adekvat oppfølging av foreldre som har barn som utøver vold, kanskje grunnet stor forvirring og angst, er sentralt for å forhindre slike uheldige utfall.
Men mennesker med ASD og UH synes også å ha øket risiko for å bli offer for vold (Sullivan & Knutson, 2000; Jones et al., 2012; Mandell, Walrath, Manteuffel, Sgro & Pinto-Martin, 2005; Duan et al., 2015), og konsekvensene av vold synes å være mer dramatiske for denne gruppen, fordi de har dårligere ferdigheter til å forstå og bearbeide opplevelsene (Kildahl et al., 2019).
Utfordrende atferd og psykiske lidelser
Mellom 10 og 20 % personer med utviklingshemming (UH) viser alvorlige utfordrende atferd (von Tetzchner, 2003). Utfordrende atferd er kulturelt avvikende atferd med intensitet, frekvens eller varighet som truer alvorlig den fysiske sikkerheten til personen selv eller andre, eller at atferden i betydelig grad begrenser eller hindrer tilgang på vanlige tjenester (Emerson, 2001). Utfordrende atferd omfatter altså i særlig grad (1) atferd som medfører skade på personen selv, (2) atferd som medfører skade på andre personer, og (3) atferd som medfører skade på materielle omgivelser. Vold er altså en form for utfordrende atferd. Utfordrende atferd (alvorlig problematferd) er den vanligste henvisningsårsak til spesialisthelsetjenesten for mennesker med UH. Det synes også å være høyere forekomst av utfordrende atferd hos de som er kognitivt lavere fungerende og hos de som også har autisme. Dette tyder på at denne gruppen representer en øket sårbarhet (Bouras, et al., 2003; Collacot et al., 1998; Emerson, et al., 2001; Holden & Gitlesen, 2006; Hove & Havik, 2008; McClintock et al., 2003; Myrbakk & von Tetzchner, 2008; Tyrer et al., 2006). Men de fleste mennesker med UH og eller ASD kjennetegnes ikke av alvorlig utfordrende atferd. Atferdsforstyrrelser og alvorlig utfordrende atferd har tradisjonelt blitt forklart som lært atferd, en følge av kommunikasjonsvansker, dårlig miljøtilrettelegging, sensoriske vansker, epilepsi og andre somatiske eller nevrologiske skader og fenotypisk atferd (von Tetzchner, 2003).
Et paradigmeskifte i senere år har medført en erkjennelse av at også personer med UH kan ha psykiske vansker (Cooper et al., 2007; Hove & Havik, 2008; Myrbakk & von Tetzchner, 2008; Nottestad & Linaker, 1999). Det er demonstrert en klar sammenheng mellom atferdsproblemer og psykiske vansker hos personer med UH, og atferdsproblemer anses derfor som indikatorer på psykiske vansker i denne gruppen (Emerson et al., 1999; Minshew, 2006; Myers and Winters, 2002). Moss et al. (2000) fant at 44 % av de med alvorlig problematferd hadde en eller flere psykiske lidelser. Hove og Havik (2008) fant basert på spørreskjema at ca. 40 % hadde en kombinasjon av psykiske lidelser og alvorlig problematferd. Myrbakk og von Tetzchner (2008) fant at 69 % av de med problematferd (definert bredt) hadde indikasjoner på en eller flere psykiske lidelser. Hos en stor andel fant man altså ikke en sammenheng mellom problematferd og psykisk lidelse. All problematferd i denne gruppen er ikke utrykk for en psykisk lidelse, og relasjonen mellom atferdsproblemer og psykiske lidelser synes å være kompleks (Hemmings, 2007). Atferdsforstyrrelser er sannsynligvis uttrykk for en underliggende psykisk lidelse dersom miljøendringer, kommunikasjonsproblemer eller somatisk sykdom kan elimineres som årsaker (McClintock, et al., 2003; Minshew, 2006). Forebygging og behandling av utfordrende atferd krever analyse og forståelse av den enkelte og gode helhetlige og individuelt tilrettelagte tilbud.
Rus hos personer med ASD
Nyere studier tyder på at rusproblemer hos personer med ASD forekommer oftere enn tidligere antatt (Howlin & Magiati, 2017). En systematisk gjennomgang av litteraturen (Arnevik & Helverschou, 2016) identifiserte 18 studier som undersøkte sammenhengen mellom ASD og ruslidelser. Elleve av disse studiene så spesifikt på forekomsten av ruslidelser hos personer med ASD, men variasjonen var stor, mellom 0,7 % og 36 %, og de fleste studiene var gjort på svært selekterte utvalg, slik som kriminelle eller pasienter i mentale helseinstitusjoner. Størrelsene på utvalgene varierte også og alder, evnenivå og fordeling på kjønn varierte sterkt på tvers av utvalgene, og få av studiene rapporterte formelle diagnoser for ruslidelser. Slik inkonsistens ga dårlig grunnlag for å beregne estimater for forekomst av ruslidelser hos personer med ASD. Imidlertid tyder studiene på lavere forekomst av ruslidelser hos personer med ASD enn i normalbefolkningen. En nyere svensk studie tyder imidlertid på at forekomsten er høyere hos de som både har ADHD og ASD, mens risikoen synes lavere for de som har ASD og UH (Butwicka et al., 2017). Andre studier antyder at ruslidelser forekommer oftere hos de best sosialt fungerende med ASD (Arnevik & Helverschou, 2016).
De store sosiale vanskene som kjennetegner mennesker med AS sammen med høy forekomst av angst, er ofte viktige grunner til at personer med AS begynner og ruse seg. Mange lengter etter sosial kontakt, men hindres av sin klossethet, og dette fører ofte til stor frustrasjon. Ruspasienter med AS rapporterer om fysisk og psykisk velvære som det mest positive ved rus, og noen opplever å bli mer sosiale. De omtaler gjerne rusbruken som «selvmedisinerering» og smertelindring, som bedrer sosial fungering, reduserer opplevelsen av angst, gir mulighet for å «koble ut» og gir fysisk velvære. I et forsøk på å føle seg inkludert og få sosial tilhørighet kan rusbruken altså gi følelse av velbehag, gjøre kommunikasjon enklere, gi opplevelse av mindre bekymring og grubling, redusere opplevelsen av psykologisk stress eller sosial angst og maskere sosiale vansker.
Andre kan derimot oppfatte personer med AS som sosialt mer klønete og at de sosiale samspillsvanskene forsterkes når de er ruset. En person med AS som ruser seg får sin evne til å forstå hvordan andre oppfatter dem, ytterligere redusert. De sosiale forståelsesvanskene og de sosiale problemene synes å bli større ved rusbruk. Man ser at rusbruken også for denne pasientgruppen blir en avledende og passiv mestring av problemer, og en mestringsstrategi som også lindrer symptomer på psykisk lidelse som angst og depresjon. For å kunne hjelpe er det viktig å forstå individuelle forskjeller.
Det er altså en myte at mennesker med ASD har en forkjærlighet for strengt å følge regler, og at dette beskytter dem mot å prøve alkohol eller ulovlige rusmidler. En annen feilaktig forestilling er at de blir beskyttet mot utprøving av rusmidler som ellers er vanlig blant ungdom fordi de ofte lever isolerte fra sine jevnaldrende. Lav forekomst av rusproblemer gjør at denne pasientgruppen står i fare for å bli oversett i rusbehandling. Bruk av alminnelige tilnærminger som for eksempel gruppebehandling, kan føre til at de faller ut av rusbehandling eller – i verste fall – at resultatet blir forverring heller enn bedring. Bedre forståelse av samspillet mellom autismevanskene og avhengighet kan øke behandlernes evne til å møte denne dobbeltproblematikken (Helverschou, Brunvold & Arnevik, 2019). Kommunikasjonsvansker og forståelsesvansker gjør at de ofte trenger alternative tilnærminger for å få utbytte av terapien.
Tilbud rusbehandling i samarbeid
Et samarbeidsprosjekt mellom fagmiljøer innen rusbehandling og nevroutviklingsforstyrrelser har utforsket måter man kan tilpasse rusbehandling som tar hensyn til grunnlidelsen hos de som har Asperger syndrom. Pasientene fikk poliklinisk behandling utført av rusbehandlere fra Oslo universitetssykehus. Disse fikk veiledning fra fagfolk med kompetanse på Asperger syndrom/autismespekterdiagnoser. Studien ble gjennomført for å undersøke hvordan rusbehandling bør tilrettelegges for personer med Asperger syndrom.
Erfaringene fra prosjektet viste at ved riktig behandling kan også denne pasientgruppen lære å mestre rusproblemene sine. Men fordi omfanget av personer med disse utfordringene er lite, kan ikke hver behandler som møter dem, forventes å ha kunnskap om tilpasset behandling. I kunnskapsutviklingsprosjektet har vi laget en håndbok rettet mot behandlingsmiljøer som ønsker å være bedre rustet til å nå gruppen med virksom behandling (Arnevik og Helverschou, 2018). Den er utarbeidet for å gi noen enkle råd og sette fokus på denne pasientgruppen og deres spesielle behov slik at de i større grad kan motta individuelt tilpasset rusbehandling.
Det er fortsatt stort behov for mer systematisk forskning med sikte på å finne de beste metodene for å fange opp ruspasienter med autismediagnoser og for tilpasset behandling og oppfølging av gruppen.
Oppsummering
Mennesker med ASD har en spesiell sårbarhet for å bli ensomme og føle seg ekskludert og utenfor. Det er derfor grunnlag for å anta de har større sårbarhet for å kunne bli rekruttert til kriminalitet, rus og ekstremisme i et forsøk på å finne tilhørighet.
Referanser:
Arnevik, E.A. & Helverschou, S.B.(2016). Autism Spectrum Disorder and Co-occurring Substance Use Disorder – A Systematic Review. Substance Abuse: Research and Treat, 10, 69-75.
Arnevik, A.J. & Helverschou, S. B. (2018): HÅNDBOK Asperger syndrom og rus – Kunnskap og veiledning i diagnostikk og behandling, NK-TSB, Oslo Universitetssykehus.
Bjørkly, S. (2009.) Risk and dynamics of violence in Asperger’s syndrome: A systematic review of the literature. Aggression and Violent Behavior 14 (5):306-312.
Bouras, N., Cowley, A., Holt, G., Newton, J.T., Sturmey, P. (2003). Referral trends of people with intellectual disabilities and psychiatric disorders. Joural of Intellectual Disability Research, 47( 6):439-46.
Butwicka, A., Långström, N., Larsson, H., Lundström, S., Serlachius, E., Almquist, C., Frisén, L. & Lichtenstein, P. (2017). Increased risk for substance use-related problems in autism spectrum disorders: A population-based study. Journal of Autism and Developmental Disorders, 47, 80-89.
Cashin, A. & Newman, C. (2009). Autism in the criminal justice system: A review of the literature, Journal of forensic Nursing 5 (2):70-75.
Collacot, R.A., Cooper, S.A., Brandford, D. & McCrother, C. (1998). Epidemiology of self-injurious behaviour in adults with learning disabilities. British Journal of Psychiatry, 173, 428–432.
Cooper, S.A., Smiley, E., Morrison, J., Williamson, A. & Allan, A. (2007). Melnatl ill-helth in aduts with intellectual disabilities: Prevalence and associated factors. British Journal of Psychiatry, 190, 27-35.
Cramer, V. (2014). Forekomst av psykiske lidelser hos domfelte i norske fengsler. Prosjektrapport 2014 – 1, Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Helse Sør-Øst, Oslo Universitetssykehus.
Duan, G., Chen, J., Zhang, W., Yu, B., Jin, Y., Wang, Y., & Yao, M. (2015). Physical maltreatment of children with autism in Henan province in China: A cross-sectional study. Child Abuse & Neglect, 48, 140–147.
Emerson, E. (2001). Challenging behaviour, Second edition. Cambrigde: Cambrigde University Press.
Emerson, E., Moss, S. & Kiernan, C.(1999). The relationship between challenging behaviour and psychiatric disorders in people with severe developmental disabilities. In Bouras, N.(Ed.), Psychiatric Disorders in Developmental Disabilities and Mental Retardation, (pp.38–48). Cambridge: Cambridge University Press.
Haw, C., Radley, J. & Cooke, L. (2013). Characteristics of male autistic spectrum disorder patients in low security: are they different from non-autistic low secure patients? Journal of Intellectual Disabilities and Offending Behaviour 4 (1/2):24 – 32.
Helverschou, S. B., Brunvold, A.R. & Arnevik, E.A. (2019). Treatment of patients with co-occurring Autism Spectrum Disorder and Substance Use Disorder: an exploratory clinical study. Substance Abuse: Research and Treatment, 13:1-10.
Helverschou, S.B., Rasmussen, K., Steindal, K., Søndanaa, E., Nilsson, B., & Nøttestad, J. A. (2015). Offending profiles of individuals with ASD; a study of all individuals with ASD examined by the expert forensic psychiatric service in Norway between 2000 and 2010. Autism, 19(7), 850-858.
Helverschou, S.B., Steindal,K., Nøttestad, J.A. & Howlin, P. (2018),Personal Experiences of the criminal Justice System by Individuals with Autism Spectrum disorders, Autism, International Journal of Research and Practice, Vol. 22(4), 460-468.
Helverschou, S.B., Søndenaa, E., Steindal, K., Rasmussen, K., Nilsson, B., & Nøttestad, J.A. (2014). Rettspsykiatrisk undersøkte med autismespekterdiagnoser: Alder ved identifisering og diagnostisk historie. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 51, 282 – 285.
Hemmings, C. (2007). The relationships between challenging behaviours and psychiatric disorders in people with severe intellectual disabilities. In Bouras, N. & G.Holt (Eds.), Psychiatric and Behavioural Disorders in Intellectual disabilities and Developmental Disabilities, Second edition, (pp. 62–75). Cambridge UK: Cambridge University Press.
Holden, B. & Gitlesen, J.P. (2006). A total population study of challenging behaviour in the county Hedemark, Norway: Prevalence and risk markers. Research in Developmental Disabilities, 27, 456–465.
Hove. O. & Havik, O.E. (2008). Mental disorders and problem behaviour in a community sample of adults with intellectual disability: three month prevalence and co-morbidity. Journal of Mental Health Research in Intellectual Disabilities, 1, 223-237.
Howlin P (2004) Autism: Preparing for adulthood (2nd ed) London: Rutledge.
Howlin P & Magiati I. (2017). Autism spectrum disorder: outcome in adulthood. Neurodevelopmental disorders, 30 (2), 69-76.
Inderberg, A.M.S., Horndalsveen, K., Elvehaug, A.H., Mehmi, Y., Jørstad, I., & Bakken, T.L. (2019). «Autism, intellectual disabilities and additional psychosis, and affiliation to groups with violent ideology: short communication», Journal of Intellectual Disabilities and Offending Behaviour, https://doi.org/10.1108/JIDOB-09-2018-0010
Jones, L., Bellis, M. A., Wood, S., Hughes, K., McCoy, E., Eckley, L., Bates, G., … Officer, A. (2012). Prevalence and risk of violence against children with disabilities: a systematic review and meta-analysis of observational studies. Lancet, 380, 899–907.
Kildahl, A. N., Bakken, T.L., Iversen, T. E. & Helverschou, S.B. (2019): Identification of Post-Traumatic Stress Disorder in Individuals with Autism Spectrum Disorder and Intellectual Disability: A Systematic Review, Journal of Mental Health Research in Intellectual Disabilities, DOI: 10.1080/19315864.2019.1595233
King, C. og Murphy, G. H. (2014). A systematic review of people with autism spectrum disorders and criminal justice system. Journal of Autism and Developmental Disorders, 44, 2717-2733.
Learner, M. D., Haque, O. S., Northrup, E. C., Lawer, L. & Busztajn, H. J. (2012). Emerging perspectives on adolescents and young adults with high-functioning autism spectrum disorders, violence and criminal law. Journal of the American Academy of psychiatry and Law, 40 (2):177-190.
Mandell, D. S., Walrath, C. M., Manteuffel, B., Sgro, G. & Pinto-Martin, J. A. (2005). The prevalence and correlates of abuse among children with autism served in comprehensive community-based mental health settings. Child Abuse & Neglect, 29, 1359-1372.
McClintock, K., Hall, S. & Oliver, C.(2003). Risk markers associated with challenging behaviour in people with intellectual disabilities: A meta-analytic study. Journal of Intellectual Disability Research, 47, 405–416.
Moss, S., Emerson, E., Kiernan, C., Turner, S., Hatton, C. & Alborz, A. (2000). Psychiatric symptoms in adults with learning disability and challenging behaviour. British journal of Psychiatry, 177, 452–456.
Minshew, N. J. (2006). Editorial preface. Journal of Autism and Developmental Disorders, 36, 833–837.
Myers, K. & Winters, N.C. (2002). Ten-year review of rating scales, II: Scales for internalising disorders. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 41, 634–659.
Myrbakk, E. & von Tetzchner, S. (2008). Psychiatric disorders and behaviour problems in people with intellectual disability. Research in Developmental Disabilities, 29, 316–332.
Newman, S. S. & Ghaziuddin, M. (2008). Violent crime in Asperger syndrome: The role of psychiatric c-morbidity. Journal of Autism and Developmental Disorders 38 (10):1848-1852.
Nøttestad, J.Å. & Linaker, O.M. (1999). Psychiatric health need and services before and after complete deinstitutionalization of people with intellectual disability. Journal of Intellectual Disability Research, 43(6), 523-530.
Rosenqvist, R. & Rasmussen, K. (2004). Rettspsykiatri i praksis, 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.
Sullivan, P. M. & Knutson, J. F. (2000), Maltreatment and disabilities: a population-based epidemiological study. Child Abuse and Neglect, 24(10), 1257-1273.
Søndenaa, E., Helverschou, S. B., Steindal, K., Rasmussen, K., Nilson, B., & Nøttestad, J. A. (2014). Violence and sexual offending behavior in people with Autism Spectrum Disorder who have undergone a psychiatric forensic examination. Psychological Reports: Disability & Trauma, 115(1), 32-43.
The Advocate’s Gateway (2016). Planning to question someone with an autism spectrum disorder including Asperger syndrome. Toolkit 3. London: The Inns of Court College of Advocacy.
Tetzchner, S.v. (2003). Utfordrende atferd hos mennesker med lærehemming. Betydningen av kommunikasjon, boforhold og tjenester. Oslo: Gyldendal akademisk.
Tyrer, F., Mc Grother, C.M. , Thorp, C.F., Donaldson, M., Bhaumik, S., Watson, J.M. & Hollin, C. (2006). Physical aggression towards other adults with learning disabilities: prevalence and associated factors. Journal of Intellectual Disability Research, 50, 295–304.
Wing L (1981) Asperger’s syndrome: A critical account. Psychological Medicine 11 (01): 115-129.
