Saksbehandling for omsorgstjenster
Omsorgstjenester følger i stor grad forvaltningsloven når det gjelder saksbehandlingsregler – men med noen særregler som vil bli omtalt nedenfor.
Se egen omtale av forvaltningsloven når det gjelder de generelle saksbehandlingsreglene som finnes der.
Helse- og omsorgstjenesteloven angir kommunens plikt til å sørge for tjenester, mens retten til tjenester er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven. Det er pasient- og brukerrettighetsloven kap 7 som omhandler saksbehandlingsreglene, men der med fokus på klage.
Det er mange særlige hensyn å ta i saksbehandlingen knyttet til de forskjellige tjenestene. Disse særtrekkene er omtalt i tilknytning til den enkelte tjeneste – med angivelse av hva der er særlig viktig å være oppmerksom på i den enkelte type sak.
Det kan være nyttig å gå inn på de kriterier som ligger til grunn for prioriteringer innen helse- og omsorgssektoren. I NOU 2018:16 er det gjort rede for og foreslått prinsipper for prioriteringer blant annet innen den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det ligger link her til utredningens punkt om vurdering av alvorlighetskriteriet, som vil være sentralt for valg av behandling og nivå for habilitering.
Nedenfor gis det en oversikt over de saksbehandlingsreglene som er tatt inn i pasient- og brukerrettighetsloven – henvisningen til forvaltningsloven og de unntakene som gjelder.
Enkeltvedtak
I pasient- og brukerrettighetsloven § 7-7 er det bestemt at forvaltningslovens regler i utgangspunktet gjelder for saksbehandlingen – med de unntak av som følger av samme lovs kapittel 7.
Avgjørelser om tildeling av omsorgstjenester – både om det skal tildeles tjenester, hvilke tjenester og i hvilket omfang – er enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand.
Det innebærer at alle saksbehandlingsregler som gjelder for enkeltvedtak gjelder for disse avgjørelsene. Se nærmere om dette i omtalen av forvaltningsloven under Saksbehandlingsregler.
Brukermedvirkning
Det foreligger en plikt til å ivareta reell brukermedvirkning under saksbehandlingen. Dette er presisert i pasient- og brukerrettighetsloven kap 3, og da spesielt under § 3-1 andre ledd.
Dette gjelder for det første i forhold til utforming av tjenestetilbudet – som skal utformes i samarbeid med brukeren.
I tillegg er det lovbestemt at det ved skjønnsutøvelsen (når det tas stilling til om det skal tildeles tjenester, hvilke tjenester og i hvilket omfang) skal legges stor vekt på hva brukeren mener. Det innebærer kort sagt at det skal foreligge gode grunner for at kommunen skal kunne innvilge andre tjenester eller tjenester i et annet omfang enn det er søkt om. Disse grunnene må i så fall kommunen redegjøre for i sin begrunnelse for vedtaket som fattes.
Dersom brukermedvirkningen ikke ivaretas på den måte loven forutsetter, vil dette kunne være en saksbehandlingsfeil som har betydning for utfallet i saken – og i så fall være grunnlag for at et vedtak kan bli opphevet av fylkesmannen i en klagesak.
Innhenting av opplysninger skal så langt som mulig skje i samråd med tjenestemottakeren.
Nevnte NOU 2018:16 har i kap 17.2 gått nærmere inn på hvordan brukermedvirkning bør gjennomføres. De fremhever at brukermedvirkning i mange tilfeller vil bidra til økt treffsikkerhet i utformingen og gjennomføringen av et tiltak. Det må være åpenhet – og brukermedvirkning skal skje i alle ledd og på alle nivåer i beslutningsrekken.
Barns rettigheter under saksbehandlingen
Barn under 16 år skal tas med på råd når barnets utvikling og modning og sakens art tilsier det. Barn over 12 år kan selv opptre som part og f eks klage over vedtak dersom barnet forstår hva saken gjelder. For barn som er over 16 år og som ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, eller psykisk utviklingshemming etc, har både pasienten og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon.
Foreldre er verger for barn under 18 år, og kan således representere barna gjennom hele søknads og klageprosessen. Når barna er over 18 år, kreves det fullmakt fra barna, for å kunne representere disse.
Se mer om dette i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4.
Klage
Statsforvalteren er klageinstans i de aller fleste saker om pasient- og brukerrettigheter – unntaket er behanling i utlandet, som skal til egen klagenemnd.
Klagefristen er 4 uker fra du du fikk eller burde ha fått tilstrekkelig kunnskap til å fremme en klage. Klagen skal sendes til det organet som fattet vedtaket – som først skal vurdere om klagen gir grunnlag for endring i vedtaket. Hvis ikke sendes saken videre til statsforvalteren.
Statsforvalterens kompetanse
Statsforvalteren er klageinstans i de aller fleste saker om pasient- og brukerrettigheter – unntaket er behanling i utlandet, som skal til egen klagenemnd.
Klagefristen er 4 uker fra du du fikk eller burde ha fått tilstrekkelig kunnskap til å fremme en klage. Klagen skal sendes til det organet som fattet vedtaket – som først skal vurdere om klagen gir grunnlag for endring i vedtaket. Hvis ikke sendes saken videre til statsforvalteren.
Taushetsplikt
Du har rett til vern mot spredning av opplysninger om legems- og sykdomsforhold og andre personlige opplysninger. Dette er presisert i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5. Her framkommer det også at taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker til dette.
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for omsorgstjenesten eller en institusjon etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Det er viktig å være oppmerksom på at overtredelse kan straffes etter straffeloven § 121.
Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning om en klients oppholdssted kan likevel gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til sosialtjenesten eller institusjonen å gi slik opplysning.
Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme sosialtjenestens eller institusjonens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.
Dersom et barns interesser tilsier det, kan fylkesmannen eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.
Opplysningsplikt til barnevernstjenesten
Personell som arbeider innenfor rammen av denne loven skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. Uten hinder av taushetsplikt kan personellet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når de har grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter personellet å gi slike opplysninger.
Denne opplysningsplikten er det verdt å merke seg – man bør kanskje ikke alltid betro seg om sine aller innerste fortvilede tanker, i alle fall ikke dersom det kun er tanker og ikke frustrasjon som det er reell fare for at skal gå utover noen. Det er eksempler på saker der fortvilte foreldre har kommet med uttalelser i et hjertesukk over dårlig tjenestetilbud eller i ren avmaktsfølelse – og så har disse utsagnene blir rapportert til barnvernet. Det er nok ikke alltid lovens krav om reell fare er oppfylt når opplysninger gis videre i slike tilfeller. Resultatet er da ofte en enda tyngre byrde på foreldrenes skuldre. Vi ser imidlertid også at barnevernet oftest er i stand til å vurdere hva som eventuelt gir grunnlag reell bekymring og hva som ikke gjør det – og at barnevernet også da kan ha en rolle som pådriver for å sikre at det gis tilstrekkelig bistand i form av tjenester for å avhjelpe situasjonene.
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1967-02-10
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2018-16/id2622153/sec6#KAP14-6
